50 Shades og Alaska

Heihei!

Sånn da var et helvette unnagjort, da var det bare et litt mindre helvette igjen neste uke haha. Nå har jeg faktisk gjort det stunt at jeg så Fifty Shades of Grey. Jeg har lest bøkene og da filmen kom ut så skrev jeg et innlegg om Fifty Shades. Da kalte jeg innlegget for Fifty Shades of….tja og det har jeg ikke endra mening om etter å ha sett filmen. Jeg henger meg på et utsagn en venninne av meg ga etter å ha sett filmen på kino: Det eneste som var bra var bildene av Seattle Skyline og ellers kunne man like gjerne sovet. Jeg satt mer å spilte på mobilen enn jeg så film. Jeg syns det første actionfylte som skjer kommer i de 15 siste minuttene av filmen. Da var jeg oppmerksom på filmen og hva som skjedde, men ellers var det ikke akkurat hverken underholdende eller spennende. Det er jo vanlig at bøkene er bedre enn filmene, men dette syns jeg blir for håpløst. Jeg syns bøkene var ok, men når filmen da er verre enn ok, så er det noe som er feil. Dette er nå min personlige mening da.

Nå til kveldens bok! Nok en bok fra John Green; Looking for Alaska. Miles Halter drar fra hjemmet sitt i Florida for å gå på privatskole i Alabama sitt nest siste år på high school. Dette er relativt sent å begynne på privatskole, men han forlater en tilværelse uten venner så han mister ikke så mye ved å flytte. Miles er veldig glad i å lese biografier og særlig er han interessert i kjente menneskers siste ord. Favoritten hans er François Rabelais?s siste ord: «I go to seek a Great Perhaps» og det er nettopp det Miles mener at han nå skal gjøre. På skolen får han to venner, romkameraten sin Chip og hans venninne Alaska. Alaska får høre om Miles interesse for kjente personers siste ord og forteller han hva  Simón Bolívar’s siste ord var: «Damn it. How will I ever get out of this labyrinth!». Miles og Alaska lager en avtale: Hvis Miles kan finne ut hva denne labyrinten er så skal Alaska skaffe ham en kjæreste. På skolen deres finnes det en gruppe med elever som kaller seg for Weekday Warriors. De har et horn i siden til Chip og Alaska fra før. Nå blir også Miles en del av den gruppen mennesker WW ikke er veldig fan av.

Jeg må ærlig si at jeg ikke fulgte skikkelig med da jeg leste denne boken tror jeg. John Green har sin helt særegne evne til å gjemme hele fjell med informasjon imellom linjene. Det kan være små ting som følelsesmessige ting eller litt større ting som en hel tankerekke.  Det er derfor jeg har en følelse av at jeg har snytt meg selv for en god leseopplevelse. Jeg tror jeg må vurdere å lese den om igjen. Her ser man forskjellen mellom «The Fault in our Stars» som jeg skrev om litt tidligere og denne. I TFS syns jeg Green er mer rett på sak enn det han er i «Looking for Alaska». Denne evnen til å skrive mellom linjene syns jeg er en ganske god evne forfattere har hvis de får det til. John Green syns jeg er ganske close til ekspert. Dette gjør boken også på sin måte litt mer spennende. Du får det ikke servert på sølvfat så man må tenke litt selv og det er jo litt hyggelig. Litteratur krever litt tenking til tider syns jeg.

Det er Miles som er hovedpersonen i denne boka, men som tittelen tilsier så har Alaska en ganske sentral plass hun og. Hun er følelsesmessig ustabil og slik jeg tenker det et prosjekt av en jente. Uten Alaska så er det ingen bok på en måte. Hun er en kompleks person og hun er ikke lett å bli klok på. Hun har sine egne ideer og sin helt egen måte å gjøre ting på. Hun er den karakteren du må lese for å forstå, jeg personlig forsto henne ikke. Som sagt så gjorde jeg meg selv en bjørnetjeneste da jeg leste boken så tror nok den bør leses på nytt ja!

Utgitt: 2005

Sjanger: Roman

Tema: Fiksjon, vennskap

– The Book Reader

Reklame